Mil etter mil etter mil

Fottene er rare, viljen er sterk, Hokusai var selvsagt helt gal, og sa er jeg, ifolge herr apotekerektemann, hvor jeg ordnet med litt plaster og kremer til en hal som var vrang. Overnattet i Ogeo pa et hotell til 400 kroner, ikke darlig det, og herr hotellmann hadde ordnet med fru apoteker om hva jeg trengte, sa jeg folte meg helt som hjemme. Fru hotelldame lo og lo, og er tydelig den som kan engelsk av de to, men lot mannen stotre i vei, for ikke a gjore ektemannen flau. Det var noe i blikket hennes som sa, at jeg skulle gjerne gatt fra alt herog blitt med deg.
3 mil er tilbakelagt i dag, 7 tilsammen pa 3 dager, sa ingen skal si jeg ligger pa latsiden. Fottene mine mener at na far jeg ta det rolig, sa jeg blir her i Kumagaya i to netter.
I dag har jeg for forste gang kjent lukten av moden ris, og jeg sa traner hoyt der oppe i vakker plog. Jeg tror at Hokusai gikk forbi. Mest artig var da jeg narmet meg byen, og gikk innom en bensinstasjon og spurte om hvor hotellet mitt ligger. En ansatt, kvinne ca 40, tegnet og fortalte, og brukte hele seg, klart jeg fant frem. Men klok av skade spurte jeg en haug med kvinner og menn i hvite skjorter og marke benklar innenfor en dor av glass, om de visste hvor hotellet la. De bare fniste og skjonte absolutt ingen ting, sa jeg smilte og sa argigato, og gikk. Etter som jeg vandret oppdaget jeg at tegningen til damen pa bensinstasjonen hadde forklart alt riktig. Begynner a skjonne hvorfor Hokusai brukte en landbydame i sine tegninger til One Hundred poets. Han var ogsa en klok mann, den rare karen.
Har lyttet til koko fra gatelys i dag, sa hils Elly og si at alt er ved det gamle her i Japan!
Na skal det spises og drikkes kald ol!

Maritasan