Ett år er gått siden tragedien i Japan, og det er fire år siden Elly og jeg tok vår underlige reise i Solens land for å finne ut hvorfor menn gjør så mye rart. Bildet er tatt i Tokyo, men det var til Osaka vi kom først, og vi satt ringside og så vår første sumokamp.
Igjen er våre store menn i gang i Osaka, og der skulle jeg så gjerne ha vært. Heldigvis har vi internett, så jeg kan sitte her i min stue og følge med i kampene. Men det kan jeg love alle, det er over hodet ikke som å være i arenaen, se, høre, lukte og føle sumokara - og glede seg over hva tilhørere driver med i sine bokser med tynne puter damer fra islandet slett ikke finner seg helt til rette på.
Så jeg tenker på mine venner i Japan denne dagen, og vet de har hatt tøffe dager med redsel for atomavfall og frykten hver gang de kjenner jorden rumle under seg!
Ingen må spørre meg om hvorfor japaneren har en sinnsro jeg ikke har opplevd maken til. Uten denne ville de ikke overleve å bo på et øysamfunn hvor ingen vet når åpner seg og skaper nye tragedier. Bare tullete norske bladmenn uttaler seg uten å forstå! Jeg gremmes!
Bildet er for å si at livet gjør noe meg oss hver dagen vi lever, og at ett sekund under et blomstrende kirsebærtre gjør akkurat det!

Marito