Sett fra prærien og litt til

Sånn rett før 2008 går over i 2009, har jeg den glede å fortelle at fra nå av kan du lese mine skriverier i Vestby Avis på denne bloggen. Pluss litt til, når jeg kjenner for det.

Her er en jeg vil dele med deg:

Måtehold og omtanke gjør livet stort
I høst besøkte jeg en dame på Vestlandet. Ingen hvem som helst, men oldemor til mine barnebarn. I denne travle juletid har jeg tenkt mye på henne, og alt 96-åringen lærte meg om vårt daglige brød, og hvordan maten til julens store måltid skal lages. Mens jeg nøt hennes hjemmebakte flatbrød med smør og gammelost, kjente jeg at mer trenger ikke et menneske for å være lykkelig.
Vi ble sittende og snakke om gamle dager, den gang vi saltet og tørket fisk, saltet og røkte pinnekjøttet til jul, før vi hang det opp i trappeoppgangen, der luftingen var perfekt. Vi var begge lettere på foten, der vi løp over haugene og samlet einer til røyking i eldhuset. Men mest husket vi hvor mye vi lo. Lo når vi snublet over einerbusker, lo når vi smakte på rå fisk for å finne ut om den var passe salt, lo mens vi jagde vekk måkene. Og selvsagt over min mangel på kunnskap, når lefser og flatbrød ble harde som stein.
Men vi snakket også om dagens situasjon, finanskrisen og arbeidsmarkedet. Oldemor holder seg alltid oppdatert. Selv var hun 17 år da verden gikk under i børskrakket i 1929, og skulle skaffe seg jobb under det vi kjenner som de harde 30-åra. Så kom kjærligheten inn i hennes liv, og like etter brøt den andre verdenskrigen ut. Etterkrigstiden med rasjonering og overtagelse av et småbruk, ble utfordringene for å skaffe daglig brød til familien.
Hennes liv har alltid vært full av virke. Satte hun seg ned for å ta en lur i ørelappstolen, var det bare en dupp i fem minutter. Akkurat som Napoleon. Lange dager ble det, vinter som sommer. Kroppen har trengt noen reparasjoner etter år med tunge tak. Først i sommer satte hun ikke poteter. Ringeklokkens toner vekker henne hver morgen til frokost, og så kommer hennes spesielle grovbrød med byggkorn på bordet, før hun går sin daglige tur.
Hva sier så denne kvinnen om hverdagen nå og før? Eg har vore so heldig, sier hun, og fniser lykkelig som en 17- åring. For har ikke alle barna greid seg bra med topp utdanning og gode jobber, akkurat som barnebarna og helt sikkert også oldebarna? Hva mer kan et menneske ønske av livet?
Gode samtaler om likestiling og kvinners kår før og nå, har vært tanker vi har delt, når vi i myke sommerkvelder har sittet på flagghaugen og sett ut over fjorden. Kunnskap ble formidlet fra generasjon til generasjon, uten at det var i våre tanker. Vi hadde det bare så deilig der vi satt og nøt solnedgangen. Hesjene sto på rekke og rad, og godt var det, for i morgen blir det regn, fikk jeg vite. Gråe krusninger på fjorden varslet det.
Nei aldri har hun vært rik på penger, og ler hjertelig over bleke finansmenn som taper millioner på børsen. Hun godter seg litt, og vi ler høyt mens vi biter litt ekstra hardt i flatbrødet. Forbrukersamfunnet har damen aldri forstått seg på. Måtehold har vært hennes livsfilosofi. Måtehold og omtanke for sine nærmeste. Det siste har gitt meg deilige stunder. Så er hun også elsket av alle store og små i familien. Lykke heter det vel.
Da vi sa farvel for denne gang, la hun en myk pakke i hendene mine. Sokker. To par av mange hun har strikket det siste året. Den rosemalte kista er full før jul. Så her sitter jeg og skriver med røde sokker på føttene, og er varm og lykkelig. Alt fordi jeg via kjærlighet i unge dager fikk en venn for livet, en glad kvinne som viste meg at måtehold og omtanke gjør livet stort.

Godt nytt år.