Sleng dem på dohyo'e
Min tålmodighet er slutt. Nå må tog-gjengen snarest sendes som pakkepost til Solens land. Ikke for å dukke i onsen, men for å tvangskastes inn på matta til sumobryterne.
Der skal de iført kesho-mawashi (sånn 15 meter med sildeom sakene) kjempe mot sumobrytere som kan kunsten å slenge motstandere hardt i dohyo'n, eller bedre, slenge dem utfor, så de havner - helst på den skarpe kanten - med et skikkelig smell.
S-ministeren bør møte Hakuho, så liksom-politikeren aldri glemmer hva som skjer når han møter motstandere som kan mer enn å prate tull.
Har innsett at mitt lille skriv om at togstreiken vil vare til neste år er en spådom som går i oppfyllelse. Sånn går det når velgere stemmer på partier som fraskriver seg ansvar for alt mulig, og overlater politikken til pr-folk, som bare har en oppgave, å få minst to ministre på nyhetssendinger flere ganger på dagen. Der slipper de unna alle spørsmål fra en gjeng som en gang ble omtalt som fjerde statsmakt - nå fjerde diltemakt, og som slikker statsråder opp etter ryggen og det som verre er.
Sånn sett må vannet bare stige, til bare Dovrefjell synes over brunt vann.
Marito
lørdag 29. oktober 2016
søndag 16. oktober 2016
Fremtidens dag
Ingen skjønte at 29.09.2016 ble starten på det nye Norge.
Først 34 år senere fant forskere ut at forklaringen på den nye retningen Norge
tok, var at lokomotivførerne startet en streik som varte til året 2017 ringte
inn. Hvordan kunne noe så gammeldags som lokomotiv som sto stille snu
utviklingen så raskt? Men signalene hadde vært mange – for den som fulgte litt
med. Som en dame som nettopp var hjemkommet etter besøk i daværende England.
Der hadde hun snakket lenge med en pensjonert Irak-soldat om
hans opplevelser i det krigsherjede landet. Han fortalte hvordan soldatene den
gangen ikke hadde peiling på hvordan de nye dronene skulle styres. Unggutter
med datakunnskaper ble sendt til Irak for å styre dronene. Den pensjonerte
soldateten var ikke i tvil om at fremtidens krigføring kun blir ført av droner
og annet teknisk utstyr, styrt av mennesker fra en datasentral. – Jagerfly og
soldater vil ikke eksistere i fremtiden, var hans klare fremtidsvisjon.
Han skulle få rett. Men i Norge forsto daværende regjering
og en forsvarsminister som aldri leste sakspapirer, men nøyde seg med hva
PR-avdelingen sa, ingen ting om hva som skjedde rundt i verden, og kjøpte et
titalls jagerfly. Flyene står nå og ruster langt opp i Gudbrandsdalen et sted.
Samtidig hadde forsvarstopper for lengst innsett at fremtidens krig ville skje
via teknologiske nyvinninger, og i all hemmelighet bygde datasenter i et fjell nær
svenskegrensen.
Damen hadde også under besøket på øya i vest sett hvordan
små maskiner sørget for at åkrer ble pløyd, harvet og kornet sånn, uten at
bonden gjorde annet enn å styre prosessene fra sin datamaskin. Selv plogdybden
ble bestemt via hans lille håndholdte datamaskin. Traktorer var bare noe bonden
brukte for å vise seg frem når landsbyen avholdt sine festivaler som hyllet
England den gang det var en stormakt, og ikke som nå, en stadig mindre øy på
grunn av havet som steg noe raskere enn den politiske makta trodde.
At små robotmaskiner tok over oppgaver, var alt i bruk, som gressklippere
og støvsugere, og på en øy langt mot øst var stell av eldre for lengst overlatt
roboter. Biler og busser uten sjåfør hadde lenge vært utprøvd både i Norge og
andre land. Likevel var det få som så for seg at også tog kunne kjøres uten en
lokomotivfører foran i toget. Det enda flere byer hadde gått over til førerløs
transport med undergrunnen, som i København. Selvsagt hadde investeringsselskap
i jakten på nye fremtidsrettede prosjekt innsett at også fremtidens togdrift
ville være førerløs, så utvikling av førerløse tog var alt på tegnebrettet også
i Norge.
Men få – om noen, innså at togstreiken høsten 2016 skulle
føre til langt større endringer. Pendlere oppdaget nemlig at de ikke trengte å
dra inn til hovedstaden eller andre større byer for å jobbe. Forskere hadde lenge
påvist at den fremtidige arbeidsplassen for folk flest var foran en skjerm. Nå
oppdaget arbeidstakere at de fikk langt mer gjort om de satt hjemme foran
skjermen og jobbet, der få om noen forstyrret dem. Unntaket var selvsagt
kvinner, som familien fortsatt mente kunne ta både husarbeid og matlaging når
hun først var hjemme. Men også det skulle endres drastisk.
En ordfører i Askim startet utviklingen med å tilby
kontorlandskap for pendlere som var rammet av streiken. Andre ordførere så at
felleskontor i sentrum av egen kommune ville gi mange fordeler for det lokale
næringsliv. Snart var det
kontorfellesskap i alle tettsteder, og det fikk viktige ringvirkninger for
resten av næringslivet, handelsstanden og kulturlivet.
Mens folk tidligere i de store byene tok lunsj på en kafe eller
en sen middag med kolleger og venner på en restaurant, ble dette flyttet ut til
tettstedene. Dermed trengte heller ikke ansatte i kafe- og restaurantbransjen
reise ut av bygda for å jobbe. Med et yrende kafeliv kom underholdning med
utstillinger og andre kulturopplevelser. Folk kunne gå og sykle på jobb, ha et
hyggelig uteliv og gå hjem etter et glass eller to. I tettsteder som hadde vært folketomme hele
dagen og kvelden med, var det nå yrende liv døgnet rundt.
Dermed var det nesten ingen som tog toget eller satte seg i
bilen for å kjøre på jobben. Toglinjer ble lagt ned og omgjort til trivelige
turveier for gående og syklende. Videre tok droner over alt av varelevering,
stort og smått, så trailertrafikken som hadde dominert de store motorveiene
forsvant også over i historien. Når ingen kjørte her var det ikke nødvendig å bygge
nye eller vedlikeholde alle motorveier. Kun enkelte veistrekningen ble fortsatt
holdt ved like, for at førerløse biler og busser kunne frakte personer som ikke
kunne gå eller sykle. Andre tok dronen som var plassert i garasjen, når de
skulle på hytta eller se litt av landet. Helt nye flytyper som brukte solenergi
via satellitter i verdensrommet ble også tatt i bruk.
Alt dette og mere til, førte til at forurensingen sank langt
mer enn miljøplaner hadde vedtatt. Og det var selvsagt på tide. Størst glede
var det blant alle stater som gjennom de siste ti-årene hadde opplevd at
områder av landet ble lagt under vann. De kunne nå puste ut og glede seg over
at vannet sank. Ikke minst i England, der den en gang så storslagne hovedstaden
London, sakte dukket opp av vannmassene.
At den raske utviklingen startet med togstreiken en kjølig
høstdag i 2016, ble først mottatt med skepsis. Men da året 2050 ringte inn, var
meldingen fra den politiske makta i Norge klinkende klar: Streiken blant
lokomotivførerne førte til langt større endringer enn at togene sto stille i
tre måneder. Den endret utviklingen i fjellandet Norge til et bedre og mer
miljøvennlig land å bo i.
Den klare lufta og enkle hverdagen som i dag preger landet
kan takke et par hundre lokførere for at de la ned arbeidet. Derfor har nå den
norske stat bestemt at 29. september skal feires som Fremtidens dag.
Skrevet av Marit Haugsbakken, datert 16. oktober 2016, og
gjenfunnet i et brannskap under utgraving høsten 2050 på et sted som ifølge
gamle kart het Pepperstad Skog.
Abonner på:
Innlegg (Atom)