Kimiko er en reise verdt

For en helg, for en dame, for et sted, for en familie. Jeg har i to netter og en hel dag vart hos en familie det ikke finnes mange av. Yokokawa er et sted med en roykan som drives av familien som inkluderer alle som kommer her pa vandring over fjellene. Jeg har ikke ledd sa mye pa lenge. Fruen Kimiko er et oppkomme av imitasjoner, og sa lager hun mat sa folk kommer helt fra Tokyo for a nyte hennes kokkekunnskaper. Ujalete og smakfullt, sa sanne blarete typer pa TV hjemme kan ga a legge seg. I dag lagde hun sin spesielle suppe til meg, hun sa poteter og blomkal, men de var ikke der, bare smaken av gronnsakene, sa mild og rund - at jeg nesten ikke trodde det var mulig a lage en slik suppe. En raus familie, som tok meg inn i varmen, ja de gjor det med alle gjester, sa drar du til Japan, sa fa med deg Kimiko og hennes mat i en roykan som oser av enkelhet og glede. Kimiko lo seg nesten fordervet da jeg fortale at jeg hadde overnattet pa noe som heter Kamp etc. i Ibose. Der var det bare gamlinger, og sjelden har jeg folt meg sa rar, en forsmak pa gamlehjem som ikke lover bra dere.
Har truffet mange rare personer. Blant annet en 60-aring fra Kyoto som ogsa er ute og gar. Her i Japan har de to veier som raringer skal ga for de dor. Den ene gar fra Tokyo til Kyoto opp om fjellene her jeg er na, i Kuriazawa, og kalles Nakasendo, og en som gar langs kysten mellom de to byene og kalles Tokaydo. Raringen som heter Sigurdur eller noe sant, gikk fra Tokyo til Yokokawa pa 5 dager, 3 mil om dagen, og hadde verdens storste vannblemmer, sa stakkars han for han er fremme i Kyoto. I dag gikk han opp om en fjelltopp og ned hit til K., 3 mil selvsagt. Jeg har gatt den gamle veien rout 18, utrolig trivelig, med en vegetasjon sa jeg folte meg nesten i jungelen, ogsa med alle de rare lydene.
Sa langt har jeg bare sett en meter lang slange, som ble livredd da han sa meg, forstaelig nok, og hort lyder jeg aldri har hort for. Virket som apekatter!
Traff ogsa et par der mannen er fjellklatrer. Det var forste kvelden jeg var i T. Det ble en livlig kveld med mye sake pa ekteparet og rodvin pa denne damen, alt service fra familien. Via pc til Ayano, den utrolig vakre datteren som ogsa jobber livet av seg i restauranten og ellers, ble det mye moro utover kveld.
Jeg har metervis a fortelle, men noe far vente til jeg kommer hjem. Har fatt mange artige bilder, sa gled dere folkens.
Ellers er det bare a si at da jeg ankom hotellet her i Karuizawa, ristet mannen intens pa hodet og sa at skoyter, nei, nei, na bare ski! Hort slikt Kari. jeg skal pa rundtur i morgen og se om det finnes noen gamlinger som husker Kuppern. Og gjett hva Elly, i gar sa jeg flere benker enn jeg trodde var mulig, da jeg gikk opp en nedlagt jernbanelinje til en innsjo som bare sa ut som en reklame for Japan, Lake Usui. Jeg satte meg pa en bare for a kjenne hvordan en benk i Japan er. Det var helt greit. Men utsikten var aldeles enestaende.
I dag har jeg bare gatt 17 km sa jeg foler meg nesten litt snytt. Men sann er det nar muligheten for hotell er mager langs veiene her i fjellene. Blir her en dag for a finne ut litt om historien, men sa langt ser byen, droyt sagt forresten, utrolig stille ut.
Til alle der hjemme - om jeg ikke gar verdens mest beromte tur, sa har jeg gjort at alle jeg moter na vet at her gikk Hokusai. Selv ikke raringen fra i gar kveld med sitt skjegg og plirende oyne bak brillene, ante noe om det. Han bare gikk, og ville jeg skulle ga sammen med ham i dag. Men min tur er a ha hodet for meg selv, og en japaner, om aldri sa vennlig, som snakker en blanding av japansk-engelsk, ville gjort meg helt tullete i hodet!
To menn passerte meg pa turen oppover i dag, langbeinte typer, som nok var oppe pa null komma null!
Maritasan som na skal ut og se om det finnes mat her i fjellet.