Sayonara Japan

To all my friends in Japan, you have been so kind to me. I will never forget it, your smile and friendlines! Arigato Gozaimasu!!
Ja, siste kveld med japanske venner er snart over, og jeg har opplevd sa mye at hodet mitt vibrerer! Dere kan bare grue dere til jeg kommer hjem og skal fortelle alt. Kanskje er det beste at dere venter til boken min er ferdig, sa kan dere lese den i fred og ro! Uten jabbingen til denne damen.
En ting har jeg lart under min store reise her i solens land, nar du blir kjent med mennesker, er forskjellen mellom oss liten, ja helt ubetydelig. Du ma bare vage a apne deg for andre!

Maritasan som vil felle noen tarer nar hun tar av fra Narita!

Hva japanske menn gjor for gamle damer

Tenk deg folgende, en ung norsk mann pa 27 bruker 2 timer pa en gammel dame fra Japan han tilfeldig traff pa toget i fjor. To timer han kunne vart sammen med venner han ikke har sett pa lenge. Utenkelig? Selvsagt. Men denne damen hadde i gar kveld gleden av a prate lenge med en ung japaner hun og Elly tilfeldig traff pa Tokyo stasjon i fjor, slik at vi fant frem i mylderet av mennesker til riktig tog. Han var i Tokyo for a feire bryllup til en venn, og hadde mer enn tid til a prate lenge med meg. Kunne bare skje i Japan, spor du meg. Og da jeg sjekket mailen i dag tidlig, japansk tid altsa, var det jammen hilsen og takk for praten fra samme unge mann!
Her har norske menn mye a lare.
Lare har jeg ogsa forsokt i dag, nemlig a lage en sinna tiger. Ikke var jeg sinna nok til den svarte, og ikke mild tok til den gra, men det ble da noe, og resten av klassen, en dame pa 83 og to andre sann 40 og 20 (forresten umulig a si, for japanske kvinner ser ikke ut til a bli gamle for de er over 100!) klappet over mine kunstner! Vel, vel. Uansett, jeg er na den glade eier av et par tigrer som bevis pa at jeg i alle fall har vart pa kurs, sa far jeg heller trene mer nar jeg er tilbake pa prarien og skal beskrive vare lokalpolitikere igjen.
Ser opptil flere i regjeringen har skiftet kontor og nye er kommet inn. Artig at Faremo er tatt inn igjen i varmen. Men hvorfor forsvarsminister? Burde ikke damen vart narings- og handelsmnister, hun som har mer erfaring fra bransjen enn de andre i regjeringen. For ikke a snakke om helseminister! Da ville vi kanskje blitt kvitt alle helsebyrakratene, og kanskje til og med fatt et helsevesen som kan kommunisere med hverandre! Var hun ikke innom Microsoft?
Her i Tokyo er det skikkelig bergensvaer. Det siler ned og det skal det gjore i hele dag, sann narmere 100 mm. Tyfon nr. 20 er som en mild tiger sammenlignet med nr. 18, sa jeg trives riktig godt her jeg har vandret rundt i regnutstyr fra topp til ta. Forste gang jeg har brukt det siden jeg kom.
Na skal jeg ut og spise sushi. Fant et trivelig sted etter a ha vandret langs elven i flere timer, der jeg kan plukke fra samleband alt jeg vil, og betale pr. tallerken. Only 7? sa den hyggelige mannen og smilte bredt. Skal se om jeg klarer 8 i dag bare for a imponere. Fantastisk mate a spise pa, tar det du vil ha, og billig er det ogsa.

Maritasan med litt tigegrrrrrrrrr

Til te hos Masae

Nesten uvirkelig, men i gar var jeg til te hos Masae og moren. Det ble en opplevelse, sitte der og drikke gronn te, se pa familiebilder fra bryllupet til Masae for ett ar siden, da mannen hennes sorget for ny farge til livet hennes, som hun sa. Jeg hadde med kaker fra Obuse, og moren la det forst pa familiealteret foran bildet av mannen, som dode av kreft for 3 ar siden. Pa alteret er det ogsa bilder av mannens foreldre og av familie ellers. Deretter apnet hun pakken og ga oss en kake hver. De tok meg med til en tradisjonell restaurant og jeg fikk japansk mat, slik jeg jo har spist i Obuse hele tiden, og selvsagt ble jeg presentert for kokken selv. Deretter, ja ikke til a tro, tok de meg meg til Hokusaiveien, der stoper var prydet med tegninger han har laget, og pa en plakat sto det at her i omradet ble mannen fodt. Vi var innom Edomuseet, og sa fikk jeg sa mange gaver av moren til Masae at jeg ikke vet hvordan jeg skal fa alt med meg hjem. Gavmildheten er stor, og jeg ma bare takke og ta imot. For en nordmann kan det vare vanskelig, ikke minst for en gammel bladskriver som knapt nok skal ta imot en kopp kaffe.
Familien til Masae bor i omradet der den gamle byen Edo la, og jeg fikk se bade barneskolen og ungdomsskolen hun gikk pa. Den siste la pa motsatt side av det gedigne Edomuseet.
Sondag skal jeg mote en annen japansk venn, den unge mannen som hjalp meg og Elly pa Tokyo stasjon, der det er flere spor enn vi er vant med, ja ogsa en del flere personer naturligvis.
Mandag skal jeg pa kurs i gammel japansk skrivekunst. Aner ikke hva jeg gar til, sa det blir en utfordring, men som jeg gleder meg.
I dag skal jeg shoppe litt og ellers dingle rundt akkurat som hovedpersonen I Norwegian Wood!
Ha en stralende helg!

Maritasan

Hvem pokker vil vare i Tokyo

nar en kan vare i Obuse? Turen med lyntoget tok to timer som jeg brukte 12 dagsetapper pa. Forste timen kjorte vi sa godt som i tunnell, andre timen i apent lende. Jeg kan bare ikke skjonne at jeg gikk der ute et sted, gikk og gikk. Men det gjorde jeg, og motte mennesker jeg aldri vil glemme. Som familien pa hotellet i Obuse, som sto og vinket farvel i dag tidlig, sonn, mor og far, og tarene trillet pa paa alle. Sonnen hadde vart oppe halve natta for a fotografere Orion, og viste bilder pa morgenkvisten. A beskrive Obuse er nesten umulig. Det skal dere fa vite mer om nar jeg er tilbake i gamlelandet.
Men det var rart a sta pa stasjonen i den lille byen, og vinke farvel til en kvinnelige taxisjafor som ordnet billett og alt, og bare ville vare sikker pa at jeg gikk pa rett tog. Det er to spor i byen!!!!! Slik er japanerne pa landet. Jeg har fatt sa mange epler og druer og ting, at jeg far overvekt hjem. Alle vil gi meg en gave, ogjeg ma selvsagt ta imot. Jeg takket nei til et eple, da jeg alt hadde 3 pa rommet, og det ble ikke nadig tatt imot. gjengen, en meget lystelig en, smilte, men gikk! Sa har jeg lart det.
Jeg kjorte med lokalen som tok 40 minutter til Nagano, halvparten pa enkelt spor. 650 yen kostet turen, du kan gange med 65 (om kursen fortsatt er 65 kroner for 1000 yen), sa det er omtrent som hjemme.
Ja, jeg er i Tokyo. Sanne rockere sitter her i sine svarte klar med maljer og langt har, men jeg skulle heller vart og gatt tur under epletre, og hvilt stille under hoye trar pa et nedslett Shinto-tempel.

Maritasan

Eventyrlig i Obuse

Laner pcen til sjefen for onsen, sa det blir kort. Han er en fantastisk naturfotograf. Men i gar var jeg pa museet til Hokusai, fikk omvisning av en eldre mann med milde oyne, som pratet i vei pa japansk. Vaset rundt i denne lille eventyrbyen, snuste inn lukten av epler, druer, hjemmebakte eplekaker. Eventyrlig.
Skriver mer nar jeg er i Tokyo 23.

Maritasan

I mal 15.30 17.10 2009

Ja, jeg klarte det. 28-30 mil ble det, og 3 bare i dag. Jeg bittelitt stolt av gamle damen fra prarien. Gikk gjennom eplehager med sa store epler at Hardanger an ga a legge seg. En halv kilo pr eple. Men jeg trodde lenge jeg var i krigen, for det smalt noe forferdelig rundt orene mine. Men det er slik de skremmer fugler, og kanskje apekatter.
Klokken 15.30 sto detaat jeg var i Obuse, men forste en halv time senere var jeg pa hotellet, vel en form for spa, hvor jeg skal hvile mitt legeme, spise nydelig mat, og studere Hokusai selvsagt.
Mer blir det ikke fra meg, for jeg laner en pc fra en hyggelig mann i resepsjonen, men alsa, dame klarte det!

Maritasan

Varme langs route 18

Ja da, varet har vart helt stralende siden jeg kom til Japan. Narmere 25 grader sa svetten rant de forste dagene jeg gikk. Men i Karuizawa ble det noe kaldere om natten, men varmt om dagen, og slik har det ogsa vart de to siste dagene. Riktig sa varmt rundt 20 grader i dag, der jeg gikk langs rout 18 og skjonte at Japan ogsa er bilens land. Jeg angret en stund pa at jeg la om ruta, men sa tittet jeg opp pa de hoye fjelltoppene pa rundt 1500-2000 som omkranser dalen jeg gar i, og skjonte at damen hadde det best her med blomster, vakre hager, rismarker, frukttrar, elver sma og store, parker og et historisk museum som viser at japanerne la langt foran oss ogsa for 1500 til 2000 ar siden.
I morgen er jeg ikke helt sikker pa hva byen heter, men det er like i narheten av Nagano. Har funnet en hotellkjede som har spesialisert seg pa a vare tett inntil rout 18, og det gjor det lettere for meg a finne frem. I dag ble jeg faktisk sa selvsikker pa at jeg vet hvor jeg er, at jeg tok en liten rundtur og havnet i en park hvor jeg la meg ned og bare not a vare til.
Hokusai? Jeg tror han synes det gar litt smatt med meg, ja ogsa ser han ingen grunn til a bo pa hotell, han mener det er langt hyggeligere a bare ligge i gresset. Akkurat det er jeg enig med han i, unntatt om natten! Men sa er jo jeg menneske, og han bare noe i min fantasi.

Maritasan

Ta den du Thon

Her sitter jeg pa hotell kliss inntil Komoro, sjarmerende mann i resepsjonen, som onsket med hjertelig velkommen, og hapet jeg matte trives og slappe av pa hans hotell! Til under 400 kroner natta. Med frokost! Sla den du Thon. I det hele tatt er hoteller billige bare det ikke er sesong. Hos Kimiko, der absolutt alt var inklusiv, med det kjokkenet, alltid noe som de kalte service, rodvin, kaffe, ekstra frukt, godterier, kostet det 700 kroner dognet!!
Ja, jeg sovnet som en stein da jeg la meg pa senga, akkurat passe hard, og akkurat passe kaldt rom. I dag har jeg vart oppe i over tusen meter. Forste par timene var rett oppover, vel slakke, men harde og lange bakker. Sa gikk det endover og litt oppover, under, over og rundt, slik fotgjengere sendes i alle moderne samfunn med respekt for seg selv og bilene!!!!!
Den unge mannen pa hotellet i Karuizawa kom med to store epler til meg da jeg satt ved frokostbordet. Han og resten av gjengen pa hotellet hadde sett meg grate litt ved middagsbord og ved pcen, og kjonte at noe var hendt, og na hapet de turen videre skulle ga bra. De sto alle og vinket til meg da jeg dro! Litt av en start pa dagen.
Og avslutning, her jeg sitter pa businesshotell med en haug med kjekkaser som ogsa trenger rom for natten, og skal opp til min gode seng og hygge meg med Marie-kjeks og en liten ol!
I morgen Udea!

Maritasan

Bare ski og sykler i Karuizawa

Etter a ha vandret i en time og vel sa det, og det fortsatt var minst en halv time igjen, ga jeg opp a finne det som skal vare en skoytearena her i Karuizawa. For ingen, sier jeg, absolutt ingen, har hort verken om Jonny Nilsson eller Kuppern. Og godt er det. For da husker heller ingen at Kuppern mistet sin rekord pa 5000 meter.
Fra mitt hotellvindu kan jeg derimot telle 6 utforloyper, og det er sa mange sykkelbutikker at jeg gikk ut av tellingen lenge for rout 146, som gar oppover fjellet til et idrettsanlegg. I tilegg ma jeg spare pa mine sma fotter, sa de holder i 9 mil til.
I morgen gar jeg i retning Komoro!!!!!

Maritasan

Vi er fortsatt Elly og jag

Etter at jeg hadde skrevet forrige blog, var jeg endelig inne pa mailen min. Beskjeden var sa uendelig trist. Jeg har vart ute i gatene og gratt litt, snakket med Elly, jeg skal bestille en god vin og skale for morsomme, inspirerende, gale, eventyrlystne, muntre, herlige kvinne, som jeg aldri skal se mer. Annet enn inne i mitt hode, og der er vi fortsatt du og jag, Elly!

Maratasan

Kimiko er en reise verdt

For en helg, for en dame, for et sted, for en familie. Jeg har i to netter og en hel dag vart hos en familie det ikke finnes mange av. Yokokawa er et sted med en roykan som drives av familien som inkluderer alle som kommer her pa vandring over fjellene. Jeg har ikke ledd sa mye pa lenge. Fruen Kimiko er et oppkomme av imitasjoner, og sa lager hun mat sa folk kommer helt fra Tokyo for a nyte hennes kokkekunnskaper. Ujalete og smakfullt, sa sanne blarete typer pa TV hjemme kan ga a legge seg. I dag lagde hun sin spesielle suppe til meg, hun sa poteter og blomkal, men de var ikke der, bare smaken av gronnsakene, sa mild og rund - at jeg nesten ikke trodde det var mulig a lage en slik suppe. En raus familie, som tok meg inn i varmen, ja de gjor det med alle gjester, sa drar du til Japan, sa fa med deg Kimiko og hennes mat i en roykan som oser av enkelhet og glede. Kimiko lo seg nesten fordervet da jeg fortale at jeg hadde overnattet pa noe som heter Kamp etc. i Ibose. Der var det bare gamlinger, og sjelden har jeg folt meg sa rar, en forsmak pa gamlehjem som ikke lover bra dere.
Har truffet mange rare personer. Blant annet en 60-aring fra Kyoto som ogsa er ute og gar. Her i Japan har de to veier som raringer skal ga for de dor. Den ene gar fra Tokyo til Kyoto opp om fjellene her jeg er na, i Kuriazawa, og kalles Nakasendo, og en som gar langs kysten mellom de to byene og kalles Tokaydo. Raringen som heter Sigurdur eller noe sant, gikk fra Tokyo til Yokokawa pa 5 dager, 3 mil om dagen, og hadde verdens storste vannblemmer, sa stakkars han for han er fremme i Kyoto. I dag gikk han opp om en fjelltopp og ned hit til K., 3 mil selvsagt. Jeg har gatt den gamle veien rout 18, utrolig trivelig, med en vegetasjon sa jeg folte meg nesten i jungelen, ogsa med alle de rare lydene.
Sa langt har jeg bare sett en meter lang slange, som ble livredd da han sa meg, forstaelig nok, og hort lyder jeg aldri har hort for. Virket som apekatter!
Traff ogsa et par der mannen er fjellklatrer. Det var forste kvelden jeg var i T. Det ble en livlig kveld med mye sake pa ekteparet og rodvin pa denne damen, alt service fra familien. Via pc til Ayano, den utrolig vakre datteren som ogsa jobber livet av seg i restauranten og ellers, ble det mye moro utover kveld.
Jeg har metervis a fortelle, men noe far vente til jeg kommer hjem. Har fatt mange artige bilder, sa gled dere folkens.
Ellers er det bare a si at da jeg ankom hotellet her i Karuizawa, ristet mannen intens pa hodet og sa at skoyter, nei, nei, na bare ski! Hort slikt Kari. jeg skal pa rundtur i morgen og se om det finnes noen gamlinger som husker Kuppern. Og gjett hva Elly, i gar sa jeg flere benker enn jeg trodde var mulig, da jeg gikk opp en nedlagt jernbanelinje til en innsjo som bare sa ut som en reklame for Japan, Lake Usui. Jeg satte meg pa en bare for a kjenne hvordan en benk i Japan er. Det var helt greit. Men utsikten var aldeles enestaende.
I dag har jeg bare gatt 17 km sa jeg foler meg nesten litt snytt. Men sann er det nar muligheten for hotell er mager langs veiene her i fjellene. Blir her en dag for a finne ut litt om historien, men sa langt ser byen, droyt sagt forresten, utrolig stille ut.
Til alle der hjemme - om jeg ikke gar verdens mest beromte tur, sa har jeg gjort at alle jeg moter na vet at her gikk Hokusai. Selv ikke raringen fra i gar kveld med sitt skjegg og plirende oyne bak brillene, ante noe om det. Han bare gikk, og ville jeg skulle ga sammen med ham i dag. Men min tur er a ha hodet for meg selv, og en japaner, om aldri sa vennlig, som snakker en blanding av japansk-engelsk, ville gjort meg helt tullete i hodet!
To menn passerte meg pa turen oppover i dag, langbeinte typer, som nok var oppe pa null komma null!
Maritasan som na skal ut og se om det finnes mat her i fjellet.

Alt vel i Yokokawa

Er i en herlig liten by, med herlige mennesker, men tilgang til nett er minimalt, sa bare for a si at alt er vel.
Blir her til og med i morgen sondag, og drar videre mandag til Kariutzawa.
Maritasan

Men paraply skal de ha

Mens denne damen sov sott, dro tyfonen forbi. Bare noen veltede skilt og nedfallsfrukt var alt jeg sa under inspeksjonen pa formiddagen. TV har som vanlig ellers i verden, underholdt oss med alt som kunne ga galt, og selvsagt alt som gikk galt: Containerhavn som flyttes som om det var legoklosser, hustak pa hustak oppa hustak, oversvommelser, ras og gater som ble elver, og stopp pa jernbanen (JR), og tenk nar togene star i et land med 127 mill. mennesker, da blir utfordringen noe storre enn nar NSB ma sette opp noen busser fra prarien pga at togforeren ble syk, sa hvorfor spor jeg, hvorfor gar folk i dette landet da med paraply???? Na skal en ny tyfon vare under utvikling utenfor Australia et sted. Sa folg med, folg med!
Regnet kom her i Takasaki onsdag, ca. 13.30, etter at jeg hadde gatt opp til templer pa andre siden av elven, der store villaer lever sitt tilbaketrukne liv i hoyden. Etter noen hundre trappetrinn var jeg ved malet. Underlig dette, hvordan menn lager seg minnesmerker. I Norge har vi Fritjof den Frokne, her har de Godness of Mercy pa 41,8 meter. En entreprenor ville spre buddistisk filosofi til folket, og reiste statuen som skuer ut over elven, Takasaki og langt innover i fjellene. Dit skal jeg i morgen. Var pa en liten tur for a se hvor lang tid det tar a komme ut av byen, ca en halv time oppdaget jeg. Ifolge resepsjonsdamene bor det 300.000 mennesker i byen! Det far jeg sjekke nar jeg kommer hjem, for ifolge samme damer, finnes det ikke noe tilbud av noe slag her i byen. Og gjett hva, Takasaki Museum of Art ligger rett over gaten. Jeg tar en tur innom.
Kroppen min lengter etter a ga, og na blir det a komme seg over fjellet. Vel fjell og fjell, sa langt er det mer hoydedrag, men sa ser jeg da heller ikke hva som skjuler seg der fremme, og det er faktisk riktig sa deilig.
Til dere som folger med sa har jeg tatt masser av bilder, vifter med pressekortet, det internasjonale, nar folk ser litt forundret ut, og sa stiller de seg opp og smiler. Du verden! Hva ville vel Elly ha sagt. Du og jag, ikke sant?

Maritasan

Oppdatering
3 drept og 64 skadet tyfon nr. 18, men i dag fredag skinner solen!

Det skal ikke vaere lett

Akk ja, ikke bare er det tyfoner her i Japan. Landet har ogsa spesielle langhelger. Sa noe hotell i Kariuzawa til helgen er umulig, slik jeg tenkte. Ikke bare ma jeg vare her i Takasaki til fredag, jeg ma til og med ta meg en ekstra dag Isobe. Ikke vet jeg hva de driver med der, men det finnes vel et spisested, om ikke annet en Family Mart, som har billigmat i plast, vann og ol, og hva mer kan et menneske da forlange? For hva fikk Hokusai a spise, ra ris og en fisk han fanget i elven?
Arsaken til at det na gar i sneglefart er noe japanerne kaller Taiiku no hi (sportshelg?), og da skal alle skikkelige japanere ut pa tur. Finanskrise eller ikke. Forst mandag ettermiddag drar japanerne hjem. Skjonner ikke hva de reker etter, nar det er meldt darlig var. Sant og si er det fortsatt ikke tegn til tyfon, bare overskyet, 20 grader, bittelitt regn, jeg kunne vart i Kariuzawa for lenge siden. Kanskje er det skumle hotellmennesker som ser de kan tjene litt ekstra pa en slik tulling fra Norge. Skrem henne litt med en tyfon, si den kommer pa mandag og tirsdag, so bor hun her og hun vet jo ikke at alt er fullbooket til helgen,og vi far beholde henne litt til i Takasaki. Det er vindstille i butikker, restauranter og over alt ellers, sa vi ma holde pa den eneste turiste vi har. Ikke roter hun pa rommet, og har hittil ikke drukket seg full. Men damen har oppdaget en bar, og der snakker folk engelsk, og har artige besokende oppdaget jeg i gar kveld. De kan til og med blande min yndlingsdrikk og har am 4-Roses, sa jeg skal nok holde ut et par dager til i byen der lite skjer.
Provde a legge turen om Kusatsu, bjorner eller ikke bjorner, men heller ikke der var det rom for en stakkars kvinne fra prarien. A ligge under en busk med en bjorn var noe jeg drev med i min ungdom, og det er som alle vet en stund siden. Na foretrekker jeg bjorner innendors.
Turen de kommende 5 dager, blir en slags latkvinnetur pa 1. klasse, for nar det er spesiell helg, skrus prisene opp, og bare det dyreste er ledig! Men jeg far da lov til a ga!!!!! Alle himler med oynene og sier klart akkurat det samme alle i b-gjengen og andre over 66 sa nar jeg fortalte om min Hokusai-tur hjemme i gamlelandet.
Forresten sa har ogsa Japan Times fatt med seg at Norge er verdens beste land a bo i, og da far jeg heller lide litt da, med luksus og japansk vennlighet. Og en bar i gangavstand til hotellet.

Maritasan
PS Elly er ikke her og leser korrektur, sa dere far bare over med meg! DS

I skyggen av en tyfon

Hokusai hadde ingen varmelding a stotte seg til, sa han gikk lystelig i vei, denne damen derimot tror pa ekspertene og er fast i Takasaki. Forst skulle det holje ned mandag, tirsdag, men na sier varekspertisen onsdag og torsdag, 100 mm minst, sa jeg ma ant. tilbringe dager i en sovnig liten by, med liten trafikk og stille og selvsagt vennlige mennesker. (sorry at det ikke finnes alle vokaler pa denne greia).
Selvsagt moter jeg folk. Ingen som gjor det samme som meg, men en eldre mann kom syklende pa en slik mini, stoppet og pratet i vei pa sitt sprak og jeg pa mitt. Vi hadde en lengre konversasjon som ingen av oss skjonte noe av, unntatt det vi selv sa, akkurat slik mennesker faktisk samsnakker ellers i verden og hjemme pa prarien.
Jeg har jo gatt pa prarien her i Gunma, noe mer tettbefolket enn den hjemme, felles er ogsa at jeg ikke alltid skjonner hva folk sier pa den hjemlige eller, nar jeg sitter i kom.styret!
Da jeg ankom hotellet i gar var beskjeden at nokkel fikk jeg ikke for 16.00. Her er det orden i sakene. Sa jeg dro til jernbanestasjonen for a fa litt informasjon om byne. Alt var pa japansk, men det satt en gammel kriger, pensjonert kaptein, pa kontoret og slo i hjel sondagen, en riktig pagaende gammel soldat som hadde vart bade her og drar, og ikke visste jeg at japanske soldater har vart i krigen. Men engelsk kunne han! Da han og JRmannen horte jeg skulle ga over Kasutso, ble det fart i kara. Umulig a ga alene, bjorner og det som verre er, og forresten sa gikk ikke Hokusai i over fjellet. JRmannen fikk ble meget alvorlig, og soldaten nesten krigersk! Hokusai gikk rundt, sa de belarte i kor, sa hor her unge dame, her skal du ga!!! Rout 18! JRmannen og jeg klarte a legge ny rute, trass i uendelig mange avbrytelser av den prateglade gamle krigeren om alt han ville ta meg med pa.
Jeg matte ty til mine aner fra vikingtiden for a slippe unna, da han sa det var uhofflig a si nei til en japaner. Jeg kunne da fortelle ham at vi vikingkvinner sier til nei til hvem det skal vare, og tenk, den tok han. Jeg sa at JRmannen smilte fornoyd!
Av alt dette har jeg lart at en ikke skal ta vaermenn og gamle krigere pa alvor.

Maritasan
fast i Takasaki!

En underlig fremtoning

Svett, knallrad og litt sjelven i beina, apnet jeg dora til Honjo hotell. Hellow, sa en ung, og selvsagt pen mann, det er du som gar pa route 17! Han lo og lurte pa hvem jeg var, og svar fikk han selvsagt. Jeg burde ikke bli forbauset. Mannen kjorer sikkert opp og ned denne gamle highveien som de sier, og har lurt pa hvilken underlig fremtoning som langer ut med ryggsekk pa.
Sa en hilsen til fru Navarseter. I dag gikk jeg sann frem og tilbake mellom Vestby senter og Son, om Berg, trafikken her ute pa landsbygda er langt storre, men gjett hva fru samferdselsminister? De har fortau langs hele veien. Pa begge sider. Med hvitt metallgjerde mellom biler og meg. Jeg frykter alltid for livet nar jeg gar bare bort til Berg, med betongbiler dundrende forbi. Her hvor trafikken er tusendoblet, kan jeg ga trygt! Du ma gjerde ta en tur Liv Signe. I morgen er jeg Takasiki, og der er det trivelig. Jeg spanderer gjerne et glass kald ol. Den er faktisk bra!
Og tenk, i dag sa jeg fjellene jeg skal over. Jeg er hundre prosent sikker pa at Hokusai aldri gikk den veien. Svar skal jeg fa nar jeg kommer til Obuse, men det er 15 mil til. Na skal jeg ut og spise, og sa tilbake til hotellet for a folge med pa hvor langt tyfonen er kommet.

Maritasan

Full fart for tyfonen tar meg

En dag hvile var vidunderlig. Tro hvor mye Hokusai hvilte? Eller om han ogsa hadde en tyfon i halene. Uansett, er det tid for en ny dag gjennom Japans aldri hvilende trafikk. Det slapp i alle fall Hokusai. Her i byen snakker ingen engelsk, men jeg har spist mer sushi enn pa lenge, bilde av maten er jo greit, men nar det jeg tror er en salat er en suppe med gress, er det en overraskelse, men det smakte godt. Jeg har sovet og sett at Tokyo sto pa hodet foer Rio stakk av med OL i 2016. Og forresten het byen jeg overnattet i for Kumagayo, for Aego.
I gar regnet det, og mandag skal tyfonen na oss, sa det blir en kort melding for jeg legger ut for a na Takasaki sondag kveld!

Maritasan

Mil etter mil etter mil

Fottene er rare, viljen er sterk, Hokusai var selvsagt helt gal, og sa er jeg, ifolge herr apotekerektemann, hvor jeg ordnet med litt plaster og kremer til en hal som var vrang. Overnattet i Ogeo pa et hotell til 400 kroner, ikke darlig det, og herr hotellmann hadde ordnet med fru apoteker om hva jeg trengte, sa jeg folte meg helt som hjemme. Fru hotelldame lo og lo, og er tydelig den som kan engelsk av de to, men lot mannen stotre i vei, for ikke a gjore ektemannen flau. Det var noe i blikket hennes som sa, at jeg skulle gjerne gatt fra alt herog blitt med deg.
3 mil er tilbakelagt i dag, 7 tilsammen pa 3 dager, sa ingen skal si jeg ligger pa latsiden. Fottene mine mener at na far jeg ta det rolig, sa jeg blir her i Kumagaya i to netter.
I dag har jeg for forste gang kjent lukten av moden ris, og jeg sa traner hoyt der oppe i vakker plog. Jeg tror at Hokusai gikk forbi. Mest artig var da jeg narmet meg byen, og gikk innom en bensinstasjon og spurte om hvor hotellet mitt ligger. En ansatt, kvinne ca 40, tegnet og fortalte, og brukte hele seg, klart jeg fant frem. Men klok av skade spurte jeg en haug med kvinner og menn i hvite skjorter og marke benklar innenfor en dor av glass, om de visste hvor hotellet la. De bare fniste og skjonte absolutt ingen ting, sa jeg smilte og sa argigato, og gikk. Etter som jeg vandret oppdaget jeg at tegningen til damen pa bensinstasjonen hadde forklart alt riktig. Begynner a skjonne hvorfor Hokusai brukte en landbydame i sine tegninger til One Hundred poets. Han var ogsa en klok mann, den rare karen.
Har lyttet til koko fra gatelys i dag, sa hils Elly og si at alt er ved det gamle her i Japan!
Na skal det spises og drikkes kald ol!

Maritasan