Feitinger overtar

Akk, ja, snart er sumo-sporten historie, ja, om ikke deltakerne snart skjønner at det ikke er fettvekta som teller, men det de har i hue. Hakuho måtte trekke seg da en ankel hovnet opp. Han har jo også lagt på seg mer enn ti kilo på et par år.
Dermed ble det fritt fram for de små og feite, som vinneren av turneringen i Tokyo, Takakeisho, 175 cm og minst 170 kilo. Så ble seieren da også bare på 11-4, og han ble slått i dohyoen under siste dag av den erfarne Goeido, som endte med 9-6.
Dermed daler min interesse for denne merkelig sporten. Feitinger får drive med sitt. Fordelen er at de ikke varer så lenge. Tro om noen tør si at sumokara må kutte ned på vekta, og se seg tilbake til den gangen deltakerne var slanke, faktisk. Fettklumpene som nå dominerer sporten ødelegger ikke bare interessen hos publikum, men de ødelegger seg selv.
Derfor gidder ikke jeg skrive mer her i dag, og så får sumokara bare fortsette med inntak av feit og dødelig mat.
Marito


Sånn passe
Så er kara i gang i Tokyo, men den helt store jubelen er det ikke. Årsaken er selvsagt at opptil flere av godgutta til media ikke har gjort det helt bra til nå. Etter seks dager er det bare to som ikke har havna i dohyo-en. Det er en ung japaner, 177 cm høy og 160 kg tung, Onosho er navnet på denne fettklumpen.
Hakuho stiller fortsatt og har stått støtt til nå. Han har også lagt på seg litt siden sist jeg sjekka målene. Han er fortsatt like høy, 192 cm, men vekta er økt til 158 kg.
Så langt jeg kjenner historien til sumo-gjengen varer ikke fettklumpene særlig lenge. Det blir for mye å bære på, når fett er mer enn muskler.
Synes ikke sumo-kara i dagens turnering fortjener noe bilde på min blogg, som heldigvis ingen følger. Bildet er fra min nye utsikt. I fjor vinter forsvant granskogen, prisene på tømmer var gode, så etter å ha bodd her i over 30 år har jeg for første gang sol i stua midt på vinteren. Det må selvsagt feires med et bilde fra min nye utsikt. Selv på dager når temperaturen faller 4-5 grader under null, varmer sola i stua, og hipp, hipp, det blir lysere for hver dag.
Marito

Ja, slik var utsikten min en tidlig morgen 29. desember i fjor. Rosa-fargen varte kun noen sekunder, og jeg rakk akkurat å ta et par bilder, før fargen forsvant. Skal jeg være litt optimist kan jeg tolke fargen som at året vi nå er inne i blir myk og munter, og at sumo-kara som starter til helgen, også gleder seg til å kjempe på rettferdig og skikkelig vis, i god rosa tradisjon.
Men når himmelen er rosa og temperaturen ligger godt over null, kan det også varsle at klima ikke er som før. Litt snø kom i går, men alt nå er den i ferd med å smelte. Jeg for lengst forstått at skal det skje endringer i menneskets oppførsel, må vi satse på ungdommen, som jeg vet skjønner mye, i alle fall mine ungdommer.
Ute i verden driver tullingene på som før, og trutmunnen i vest blir bare verre og dummere enn jeg trodde var mulig for et menneske som skal styre et stort land. Men så er det da heller ikke han som styrer, han bare prater tull, for i vest som mange andre steder i verden er det byråkratene og andre maktmennesker som styrer, slik de alltid har gjort.
Jeg kan like godt glede meg over at på søndag starter turneringen i Tokyo, og jammen er den gode Hakuho meldt på. Men flere av de "gamle" sliter med skader, så gjengen som har passert 30 og litt til er nok snart ute av sumo-saga.
Dett var dett fra
Marito