Sleng dem på dohyo'e

Min tålmodighet er slutt. Nå må tog-gjengen snarest sendes som pakkepost til Solens land. Ikke for å dukke i onsen, men for å tvangskastes inn på matta til sumobryterne.

Der skal de iført kesho-mawashi (sånn 15 meter med sildeom sakene) kjempe mot sumobrytere som kan kunsten å slenge motstandere hardt i dohyo'n, eller bedre, slenge dem utfor, så de havner - helst på den skarpe kanten - med et skikkelig smell.
S-ministeren bør møte Hakuho, så liksom-politikeren aldri glemmer hva som skjer når han møter motstandere som kan mer enn å prate tull.
Har innsett at mitt lille skriv om at togstreiken vil vare til neste år er en spådom som går i oppfyllelse. Sånn går det når velgere stemmer på partier som fraskriver seg ansvar for alt mulig, og overlater politikken til pr-folk, som bare har en oppgave, å få minst to ministre på nyhetssendinger flere ganger på dagen. Der slipper de unna alle spørsmål fra en gjeng som en gang ble omtalt som fjerde statsmakt - nå fjerde diltemakt, og som slikker statsråder opp etter ryggen og det som verre er.
Sånn sett må vannet bare stige, til bare Dovrefjell synes over brunt vann.
Marito

Fremtidens dag

Ingen skjønte at 29.09.2016 ble starten på det nye Norge. Først 34 år senere fant forskere ut at forklaringen på den nye retningen Norge tok, var at lokomotivførerne startet en streik som varte til året 2017 ringte inn. Hvordan kunne noe så gammeldags som lokomotiv som sto stille snu utviklingen så raskt? Men signalene hadde vært mange – for den som fulgte litt med. Som en dame som nettopp var hjemkommet etter besøk i daværende England.

Der hadde hun snakket lenge med en pensjonert Irak-soldat om hans opplevelser i det krigsherjede landet. Han fortalte hvordan soldatene den gangen ikke hadde peiling på hvordan de nye dronene skulle styres. Unggutter med datakunnskaper ble sendt til Irak for å styre dronene. Den pensjonerte soldateten var ikke i tvil om at fremtidens krigføring kun blir ført av droner og annet teknisk utstyr, styrt av mennesker fra en datasentral. – Jagerfly og soldater vil ikke eksistere i fremtiden, var hans klare fremtidsvisjon.

Han skulle få rett. Men i Norge forsto daværende regjering og en forsvarsminister som aldri leste sakspapirer, men nøyde seg med hva PR-avdelingen sa, ingen ting om hva som skjedde rundt i verden, og kjøpte et titalls jagerfly. Flyene står nå og ruster langt opp i Gudbrandsdalen et sted. Samtidig hadde forsvarstopper for lengst innsett at fremtidens krig ville skje via teknologiske nyvinninger, og i all hemmelighet bygde datasenter i et fjell nær svenskegrensen.

Damen hadde også under besøket på øya i vest sett hvordan små maskiner sørget for at åkrer ble pløyd, harvet og kornet sånn, uten at bonden gjorde annet enn å styre prosessene fra sin datamaskin. Selv plogdybden ble bestemt via hans lille håndholdte datamaskin. Traktorer var bare noe bonden brukte for å vise seg frem når landsbyen avholdt sine festivaler som hyllet England den gang det var en stormakt, og ikke som nå, en stadig mindre øy på grunn av havet som steg noe raskere enn den politiske makta trodde.

At små robotmaskiner tok over oppgaver, var alt i bruk, som gressklippere og støvsugere, og på en øy langt mot øst var stell av eldre for lengst overlatt roboter. Biler og busser uten sjåfør hadde lenge vært utprøvd både i Norge og andre land. Likevel var det få som så for seg at også tog kunne kjøres uten en lokomotivfører foran i toget. Det enda flere byer hadde gått over til førerløs transport med undergrunnen, som i København. Selvsagt hadde investeringsselskap i jakten på nye fremtidsrettede prosjekt innsett at også fremtidens togdrift ville være førerløs, så utvikling av førerløse tog var alt på tegnebrettet også i Norge.

Men få – om noen, innså at togstreiken høsten 2016 skulle føre til langt større endringer. Pendlere oppdaget nemlig at de ikke trengte å dra inn til hovedstaden eller andre større byer for å jobbe. Forskere hadde lenge påvist at den fremtidige arbeidsplassen for folk flest var foran en skjerm. Nå oppdaget arbeidstakere at de fikk langt mer gjort om de satt hjemme foran skjermen og jobbet, der få om noen forstyrret dem. Unntaket var selvsagt kvinner, som familien fortsatt mente kunne ta både husarbeid og matlaging når hun først var hjemme. Men også det skulle endres drastisk.

En ordfører i Askim startet utviklingen med å tilby kontorlandskap for pendlere som var rammet av streiken. Andre ordførere så at felleskontor i sentrum av egen kommune ville gi mange fordeler for det lokale næringsliv.  Snart var det kontorfellesskap i alle tettsteder, og det fikk viktige ringvirkninger for resten av næringslivet, handelsstanden og kulturlivet.

Mens folk tidligere i de store byene tok lunsj på en kafe eller en sen middag med kolleger og venner på en restaurant, ble dette flyttet ut til tettstedene. Dermed trengte heller ikke ansatte i kafe- og restaurantbransjen reise ut av bygda for å jobbe. Med et yrende kafeliv kom underholdning med utstillinger og andre kulturopplevelser. Folk kunne gå og sykle på jobb, ha et hyggelig uteliv og gå hjem etter et glass eller to.  I tettsteder som hadde vært folketomme hele dagen og kvelden med, var det nå yrende liv døgnet rundt.

Dermed var det nesten ingen som tog toget eller satte seg i bilen for å kjøre på jobben. Toglinjer ble lagt ned og omgjort til trivelige turveier for gående og syklende. Videre tok droner over alt av varelevering, stort og smått, så trailertrafikken som hadde dominert de store motorveiene forsvant også over i historien. Når ingen kjørte her var det ikke nødvendig å bygge nye eller vedlikeholde alle motorveier. Kun enkelte veistrekningen ble fortsatt holdt ved like, for at førerløse biler og busser kunne frakte personer som ikke kunne gå eller sykle. Andre tok dronen som var plassert i garasjen, når de skulle på hytta eller se litt av landet. Helt nye flytyper som brukte solenergi via satellitter i verdensrommet ble også tatt i bruk. 

Alt dette og mere til, førte til at forurensingen sank langt mer enn miljøplaner hadde vedtatt. Og det var selvsagt på tide. Størst glede var det blant alle stater som gjennom de siste ti-årene hadde opplevd at områder av landet ble lagt under vann. De kunne nå puste ut og glede seg over at vannet sank. Ikke minst i England, der den en gang så storslagne hovedstaden London, sakte dukket opp av vannmassene.

At den raske utviklingen startet med togstreiken en kjølig høstdag i 2016, ble først mottatt med skepsis. Men da året 2050 ringte inn, var meldingen fra den politiske makta i Norge klinkende klar: Streiken blant lokomotivførerne førte til langt større endringer enn at togene sto stille i tre måneder. Den endret utviklingen i fjellandet Norge til et bedre og mer miljøvennlig land å bo i.

Den klare lufta og enkle hverdagen som i dag preger landet kan takke et par hundre lokførere for at de la ned arbeidet. Derfor har nå den norske stat bestemt at 29. september skal feires som Fremtidens dag.

Skrevet av Marit Haugsbakken, datert 16. oktober 2016, og gjenfunnet i et brannskap under utgraving høsten 2050 på et sted som ifølge gamle kart het Pepperstad Skog.

                                  The King of Sumo

Mongoleren gjorde det igjen, vant sin 37. seier. Ikke bare vant han vårturneringen, Hakuho slo alle - 15-0. Sikkert til stor irritasjon for herr Mark, eksperten i JP, som ved juletider skrev at Hakuho nå burde gi seg og overlate dohyo til nye krefter.
Da gikk det nok en faen i Kongen av sumo, så han fortsatte, og har nå flere seirer enn noen sumobryter i historien.
Og hvem er de såkalte nye krefter? Jo, noen fettklumper av verdensklasse, der fettet henger tungt på kroppen, så han veier mer enn han er lang til. Så har da også fettklumpene fått problemer med både kne og hofter, og klarer så vidt å karre seg opp på dohyo-en.

Når jeg foretrekker sumo fremfor andre typer kroppslige konkurranser, er det  - så langt bank i bordet - at jeg ikke har lest at sumo-menn står der og syter foran kamera, a la norske utøvere av korkje slaget. Her på bjerget står en hver som har opplevd noe trist og leit i livet og feller tårer foran kamera. Dette lever sytemedia godt av, for alle innbyggere i fjellandet vil så gjerne syte, forresten en god gammel norsk skikk, som vi har opptil flere folkeviser om.

Den dagen sumobrytere står der og syter over hvor slemme andre er mot store meg, ja, da er verdens ende nær.

Da Hakuho sa sitt etter turneringen, kunne han fortelle at han hadde problemer med et kne, men at når han sto kampklar i dohyo-en glemte han alt, ble en annen som ikke ville gi seg.

Her til lands finnes det ikke mange av det slaget, unntatt kanskje mannen som ble ordfører i fjor høst, etter at han slo sytekoppen fra Høyre, med sin nå etter hvert landskjente uttalelse: Den som gir seg er en dritt!
Og jammen slenger det en bestilling eller to innom av boka jeg skrev om n'Tom Anders, så nå har jeg bare under ti igjen.

Selv skriver jeg på en historie som jeg har ferdig rammeverket for. Nå står finpussen igjen. Hva den handler om? Ikke politikk, men om Dama, bussjåføren, rektor, banksjefen, revisor, konduktøren og bladfyken, syv pensjonister som skal hevne både sleipe arbeidsgivere, politikere og et par ekskoner. Sånt blir det mye moro av! I alle fall for denne dama!

Og inne i mellom slapper jeg av med en gåtur eller to - sumo-bryting - og egen fantasi!
God sommer!
Marito