Lykke

 

Glad hoppet Lykkeliten på stien.

Så møtte hun Mennesket.

Høflig stoppet hun og spurte

Hvordan har du det i dag?

Ut av Mennesket rant det ord

Ord hun ikke helt forsto

Om alt som er galt

Med ektefelle og unger

Naboer og kollegaer

I en evigvarende utlegging av egen elendighet

Lenge sto Lykkeliten stille og lyttet

Ventet på at Mennesket skulle slutte å klage og syte

Ventet på å få hoppe videre og kjenne solen skinne

Lytte til fuglene som leker sisten

Se et rådyr og en rev

Hilse på den røde katten på musejakt

Men skravla går på Mennesket som intet godt har å si om noen

Lykkeliten forstår at å være glad er feil

Hun tør ikke synge og le

Slett ikke glede seg over snø, regn, vind og sola som varmer røde kinn

Å være hoppende glad hører ikke med i Menneskets selvopptatte verden

Overforbruksmennesker godtar ikke lykke i andres øyne

Gleden må fjernes med slemme ord så alt blir trist og leit

Lykkeliten synker sammen

Verden blir tung og grå

Da ser Mennesket på klokka og går.

 

Marito